Misterul maşinuţelor chinezeşti

Written in Romanian by Florin Irimia

Add

Să fi avut vreo unsprezece ani pe atunci, eram un găligan dolofan, cu mâini şi picioare ca nişte pâiniţe bine crescute, dar încă necopt la minte, iar taică-meu mă poreclise Zaikin, după numele sportivului sovietic, nu pentru c-aş fi manifestat vreun interes pentru lupte sau pentru avioane, ci pentru că numele îi sugera un individ durduliu – ceea ce, dacă Ivan nu fusese, eu cu siguranţă eram. La fiecare serbare de iarnă interpretam, de câţiva ani buni, rolul omului de zăpadă, iar primăvara nu puteam fi decât ursul morocănos (dar totuşi suficient de rotofei) care iese din bârlog după luni întregi de hibernare. Apetitul pentru mâncare mergea mână în mână cu un alt apetit, acela de a investiga fiecare colţişor al apartamentului în care-mi duceam zilele, o îndeletnicire rezervată momentelor când rămâneam singur acasă, nu atât de dese şi de lungi ca să-mi dea ocazia să mă plictisesc. Obişnuiam să cotrobăiesc cu precădere prin sertarele bibliotecii din sufragerie, unde cantitatea de mărunţişuri părea inepuizabilă: medicamente, diapozitive, filme şi un aparat foto, bibelouri ciobite, brichete, câteva ceasuri deşteptătoare, pachete cu cărţi de joc, pixuri stricate, bancnote şi monede „de pe timpuri“ etc. Uneori mai dădeam şi peste obiecte ale căror denumire sau rost nu le cunoşteam, misterioase, ca un set de prezervative, sau măcar interesante, ca nişte agende cu însemnări ale tatălui meu şi ceea ce mai târziu mi-am dat seama că era un jurnal al maică-mii de pe vremea studenției sale. O altă zonă „fierbinte“ din casă o reprezenta debaraua, „baia de serviciu“, cum i se mai spunea, unde bunică-miu amenajase câteva rafturi unde ai mei înghesuiseră tot felul de lucruri pe care nu se îndurau sau pur şi simplu le era lene să le arunce, de la caietele şi cărţile mele de şcoală din anii trecuţi până la ziare şi reviste, geamantane stricate, haine vechi, pantofi scâlciaţi şi aşa mai departe. Îmi plăcea să-mi petrec timpul acolo pentru că era cald, aveam oricând WC-ul la dispoziţie (deşi de pe ghenă veneau uneori nişte mirosuri greu de suportat), unde mai pui că existau nenumărate interioare de cercetat: poşete cu câte un bănuţ înăuntru, borsete cu şi mai mulţi bănuţi înăuntru, genţi diplomat, buzunare de paltoane şi cojoace conţinând bilete vechi de autobuz şi de film, plus vreo două cutii doldora de scrisori şi vederi primite de ai mei de-a lungul timpului. Mai erau acolo şi câteva cărţi care nu mai încăpuseră în bibliotecă şi n-am să uit cum, într-o zi, am dat peste una care se numea Grotescul şi muzica, iar în prostia mea frapantă am fost convins că Grotescu e un domn, ca Enescu sau Porumbescu, şi seara i-am întrebat pe ai mei cine a fost acest muzician, Grotescu, când a trăit şi ce a compus, pentru că eu nu auzisem niciodată de el, fără să pricep câtuşi de puţin de ce reacţia lor a fost să se prăpădească de râs. Dar descoperirea „epocală“ pe care am făcut-o şi despre care vreau să vă povestesc n-a avut de-a face cu cărţile.

Era spre sfârşitul anului şi mă pricopsisem cu o răceală suficient de serioasă ca într-o dimineaţă maică-mea să-mi spună că „azi“ nu voi merge la şcoală. „Nimic mai fain!“, m-am bucurat eu în gând, cu atât mai mult cu cât, paradoxal, nu mă simţeam rău deloc. Aşa că am aşteptat cuminte ca ei să plece la serviciu, apoi m-am dat jos din pat şi, după ce-am devorat ce-mi lăsaseră de mâncare, mi-am început munca de explorator. 

Nu mai ştiu acum unde le-am găsit, în geamantanul vechi pe care pe vremuri ai mei îl foloseau când mergeam la mare sau să fi fost ascunse în spatele unor pulovere care-mi rămăseseră mici? Cert este că, la un moment dat, spre marea mea surprindere şi încântare, am dat peste trei cutii frumos colorate, una mai ochioasă decât alta, care conţineau, atunci când le-am deschis, exact ceea ce era desenat pe ambalaj, adică trei maşinuţe chinezeşti noi-nouţe, pe care le-am întors cu emoţie pe toate părţile, extaziindu-mă cu voce tare la fiecare detaliu pe care îl descopeream. Spre exemplu, camionului roşu, cu baterii, i se rabata basculanta când acţionai butonul ON, ca să nu mai zic că i se aprindeau şi farurile, un adevărat lux pe vremea aceea, maşinuţei sport, decapotabilă, i se deschideau atât portbagajul – unde dădeai peste roata de rezervă, din cauciuc, pe care o puteai scoate, incredibil! –, cât şi capota, unde găseai motorul, nu desenat ca la alte jucării, ci făcut dintr-o bucată de plumb, care chiar aducea a motor, în timp ce viţeluşul de puf din camioneta vopsită în roşu mergea să sugă la ugerul maică-sii ori de câte ori făceai ca roţile să se-nvârtă. 

Era, cum spuneam, spre sfârşitul anului, în curând urma să vină Moş Nicolae, numai că între timp aflasem de la şcoală că doar Moş Gerilă exista, în timp ce Nicolae era o simplă invenţie a părinţilor. Vestea mă cam duruse, fusese de fapt aproape un şoc, dar de ruşine nu le împărtăşisem şi alor mei informaţia, nu voiam să-i pun într-o situaţie jenantă care să necesite dezvinovăţiri şi alte explicaţii penibile, fapt pentru care atunci când taică-meu m-a întrebat, culmea, la foarte puţin timp după aflarea noutăţii, „Auzi, da’ tu mai crezi în Moş Nicolae?“, eu i-am răspuns, poate cu o voce puţin gâtuită: „Da, bineînţeles, de ce să nu mai cred?“. „Pentru că ştiu că unii copii spun că nu există“, mi-a zis el uitându-se încă puţin suspicios la mine. „Nu ştiu“, am minţit, probabil înghiţind în sec. „N-am auzit nimic despre asta.“ Discuţia îmi era încă proaspătă în minte, nu trecuseră, cred, mai mult de două săptămâni de atunci, aşa că bucuria descoperirii fu rapid înlocuită de o panică cum nu mai trăisem de mult. Nu mă temeam că n-am să ştiu să-mi ascund urmele, mă pricepeam destul de bine la asta. Temerile mele ţineau de faptul că nu voi fi în stare să mă prefac suficient de entuziasmat la vederea darurilor lăsate lângă ghetuţe, câtă vreme, de obicei, mă manifestam destul de zgomotos, aproape teatral, ai fi zis, în momentul desfacerii cadourilor. 

Câteva zile am trăit într-o stare de excitare nervoasă intensă, ca un actor înaintea unei premiere. Apoi a venit şi seara de 5 decembrie, cadourile au fost lăsate lângă cizmuliţe, iar eu m-am pregătit să dau o mică reprezentaţie. Una era să spui că da, crezi în Moş Nicolae, alta era să faci dovada acelei credinţe. „Acu-i acu“, mi-am zis, am înghiţit pentru a nu ştiu câta oară în sec şi, cu inima bătându-mi nebuneşte în piept, am desfăcut primul cadou. Dar când am înlăturat ambalajul frumos colorat am constatat cu mirare, dar, recunosc, şi cu o mare uşurare că înăuntru se afla un banal penar, chinezesc, ce-i drept, dar ăsta era singurul lucru în comun pe care-l avea cu maşinuţele din debara. Am desfăcut şi al doilea cadou şi m-am trezit că ţineam în mâini un joc Piticot pe care mi-l doream de ceva vreme. În sfârşit, în a treia cutie am găsit o maşinuţă, dar nu chinezească, ci românească, un Aro 244 din plastic, pe care îl mai am şi acum, mă rog, ce-a mai rămas din el, căci n-am fost un copil prea grijuliu cu jucăriile sale. M-am gândit ulterior că, până la urmă, aş fi putut interpreta cu succes şi rolul entuziastului dacă dinaintea mea s-ar fi găsit cadourile descoperite din greşeală. Aşa însă, situaţia era teribil de tristă: nu numai că nu exista Moş Nicolae, dar se părea că Moş Gerilă era şi el o simplă invenţie, din moment ce, îmi imaginam eu, cele trei maşinuţe urmau să-mi fie puse sub brad nouăsprezece zile mai târziu, eventual împreună cu alte cadouri cumpărate din magazine. Eram debusolat. Totuşi, n-am zis nimic, iar când am fost întrebat ce am, de ce sunt atât de plouat, am spus şi eu ce auzisem la mama de atâtea ori: „Mă doare îngrozitor capul, nu acum“. Am primit o aspirină, pentru care a trebuit să mă prefac recunoscător, un fleac din punct de vedere interpretativ, şi am fost trimis la culcare. 

Zilele au trecut cu o încetineală nepăsătoare, aproape c-ai fi zis intenţionată. Apoi bradul a fost împodobit, iar darurile aşezate sub el. În seara de 24 decembrie, un copil blazat desfăcea trei cadouri, ştiind foarte bine ce se ascundea în spatele fiecărui ambalaj. Numai că, spre surprinderea lui, la fel ca în seara de Moş Nicolae, ele nu aveau nimic de-a face cu cele trei maşinuţe găsite în debara: un pistol cu capse, un clasor, un glob pământesc şi ceva de îmbrăcat au fost singurele daruri puse sub brad. De data asta nu mai primisem nici măcar o maşinuţă. Îmi mai venise inima la loc, vă daţi seama. Se părea că Moş Gerilă era cât se poate de real, până la urmă, cu puţin noroc, putea să existe şi Moş Nicolae. Cum rămânea însă cu jucăriile din geamantan? În mai puţin de o lună era ziua mea, aşa că probabil urma să le primesc atunci, m-am consolat eu. Ca să nu risc să fiu prins în flagrant, am aşteptat ca ai mei să adoarmă, după care, tiptil-tiptil, m-am dus în debara. Nu mai fusesem de mult în camera comorilor. Îmi cam pierise cheful, recunosc. Până la urmă, chiar nu intenţionam să-mi descopăr toate cadourile înainte de a le primi. Nici măcar nu m-am mai chinuit să aprind lumina, am bâjbâit după geamantan, i-am desfăcut rapid cataramele şi am pipăit în interior prin mica fantă creată. Era gol. Am controlat şi după pulovere, dar n-am găsit nimic nici acolo. „Ciudat“, m-am gândit. „Oare să-şi fi dat seama că cineva umblase la ele?“ Când să mă dau jos, obosit fiind, am alunecat de pe rafturi şi am căzut pe podea. Impactul, suficient de puternic, mi-a luat tot aerul din plămâni şi preţ de câteva minute am crezut c-am să mor asfixiat, cum mă temusem și altădată, când jucându-mă în pat, n-am mai reușit să găsesc ieșirea de sub plapumă. „Ce moarte stupidă“, mi-a trecut prin minte, „nu aşa mi-o imaginasem“. Dimineaţă m-am trezit tot acolo, cu capul pe nişte rogojini de plajă, deşi noaptea visasem că mă-ntorsesem la mine în cameră. M-am grăbit să ajung în pat înainte ca ai mei să-şi dea seama unde dormisem.

De ziua mea, în acel nou an ciudat, plin de neprevăzut, am primit cadou un trening, o pereche de adidaşi negri, cu crampoane, nişte cărţi şi un ghiozdan. Nemaiputând rezista curiozităţii, dar şi nedumeririi, am hotărât că venise timpul să dau cărţile pe faţă: 

— Dar când primesc maşinuţele chinezeşti? am întrebat, fără să iau în calcul posibilitatea că aş putea să nu le primesc niciodată.

— Care maşinuţe? s-a arătat maică-mea contrariată.

— Cum care? Maşinuţele chinezeşti pe care le-am găsit din greşeală în geamantanul cu care mergeam noi la mare…

Maică-mea i-a aruncat o privire scurtă lui taică-meu, care am avut impresia că s-a înroşit. 

— Ce tot spui acolo, băiete? a intervenit el, aproape răstit. Ce maşinuţe chinezeşti? Ce, n-ai destule?

Fără să-nţeleg prea bine cum, mi-am dat seama că făcusem o gafă. O prezenţă ostilă, invizibilă, dar reală se vârâse între noi şi din nou simţeam că n-am aer.

— A, v-am păcălit! Am vrut să văd ce ziceţi! am strigat la ei, cu ultimele puteri, slobozind un hohot de râs panicat şi penibil.

Apariţia şi dispariţia maşinuţelor chinezeşti s-a lămurit în mai puţin de un an. Până la Crăciunul următor maică-mea şi taică-meu erau divorţaţi, iar eu aveam o a doua mămică şi un nou frăţior, care, când i-am trecut pragul casei, m-a poftit, politicos şi binevoitor, să mă joc cu maşinuţele lui chinezeşti. Camionului roşu, cu baterii, i se rabata basculanta când acţionai butonul ON, ca să nu mai zic că i se aprindeau şi farurile, un adevărat lux pe vremea aceea, maşinuţei sport, decapotabilă, i se deschideau atât portbagajul – unde dădeai peste roata de rezervă, din cauciuc, pe care o puteai scoate, incredibil! –, cât şi capota, unde găseai motorul, nu desenat ca la alte jucării, ci făcut dintr-o bucată de plumb, care chiar aducea a motor, în timp ce viţeluşul de puf din camioneta vopsită în roşu mergea să sugă la ugerul maică-sii ori de câte ori făceai ca roţile să se-nvârtă.

Published August 15, 2022
© Florin Irimia 2017
© Polirom 2017

The Mystery of the Chinese Toy Cars by Florin Irimia

Written in Romanian by Florin Irimia


Translated into English by Ioana Miruna Voiculescu

I must have been around eleven. I was a tall chubby boy, with arms and legs like well-proofed bread loaves but with a still unripe mind, and my dad had nicknamed me Zaikin after the Soviet athlete, not because I had any interest in wrestling or airplanes but because the name suggested a chubby guy—which, if Ivan had not been, I certainly was. For a few years now, I had been playing the snowman in the winter school play, while in spring I could only be the grumpy (yet plump enough) bear coming out of his lair after months of hibernation. My appetite for food went hand in hand with another appetite for investigating every nook of the apartment I lived in, an activity I reserved for those spells I would spend home alone, which were neither too frequent nor too long for me to have a chance to become bored. I particularly liked going through the drawers of the living room bookcase, which seemed to contain an inexhaustible amount of knickknacks: pills, slides, films and a camera, cracked porcelain ornaments, lighters, a couple of alarm clocks, decks of playing cards, broken pens, banknotes and coins “from back in the day,” etc. Sometimes I would stumble on objects with names and purposes unknown to me, mysterious, like a box of condoms, or at least interesting, like some daily planners with notes by my father and what I would later realize was one of my mom’s diaries from her university years. Another hot area in the house was the closet, or the “toilet” as it was also known, where my grandpa had put up a few shelves for my parents to cram on an assortment of things that they didn’t have the heart or were simply too lazy to throw out—from my old notebooks and text books to newspapers and magazines, broken suitcases, old clothes, broken shoes, and so on. I liked hanging in there because it was warm, I had the toilet right there—although the stench that sometimes came through the vent was hard to bear—not to mention the many recesses I could search: handbags with a penny inside, money belts with even more pennies inside, briefcases, the pockets of winter coats and sheepskin coats containing old bus and cinema tickets plus a couple of boxes overflowing with letters and postcards my parents had received over the years. Also in the closet were a number of books left out of the living room bookcase, and I will never forget how one day I found one called Grotescul și muzicaThe book referenced is Hector Berlioz’s Les grotesques de la musique translated into English as Musical Madhouse by Alastair Bruce, Rochester, NY: University of Rochester Press, 2005. and in my blatant stupidity I was convinced that Grotescu was a man, as in Enescu or Porumbescu, and how that night I asked my mom and dad who was this musician called Grotescu, when did he live? what did he compose? since I had never heard of him, and little did I understand when they burst into laughter as a reply. But the momentous discovery I made and the subject of this story had nothing to do with books.

It was late May and I had come down with a cold bad enough that my mom told me one morning that that day I won’t be going to school. “The best thing ever!” I chimed to myself, the more so because, paradoxically, I didn’t feel sick at all. So I quietly waited for them to leave for work, then I climbed out of bed and, after devouring whatever food they had left for me, I began my exploring. 

Where I found them, I cannot remember now. Was it in the old suitcase my parents used to take on our seaside holidays? Were they hidden behind some sweaters that I had outgrown? What I know for sure is that, to my big surprise and delight, I stumbled on three boxes in wonderful colors, one more glittery than the other, which, on opening them, I found to contain precisely what was pictured on the packaging, namely three brand new Chinese toy cars that I nervously studied on all sides, crying out loud every time I discovered a new detail. There was the red dump truck with batteries that would unload when you pressed the ON button, not to mention that it also activated the lights—a luxury feature back then—then there was the toy convertible sports car with both the trunk and the hood that opened—the former to reveal the rubber spare tire that you could take out, unbelievable!, and the latter, the engine which was not painted on as with other toys but made of a piece of lead and actually resembling a car engine—while the fluffy calf in the red-painted pickup truck would go nurse its mother every time you made the wheels spin.

As I said, this was near the end of the year, St Nicholas was to come soon, only that in the meantime I had learnt in school that only Moș GerilăMoș Gerilă is the Romanian version of Russian Ded Moroz (Grandfather Frost) who replaced the religiously connoted Father Christmas during the communist years in Romania. existed, while St Nicholas had been made up by the parents. I felt quite hurt by the news, even shocked, but I had been too ashamed to share it with my parents, I didn’t want to embarrass them and cause justifications and other awkward explanations, hence when my dad asked, of all times just a little after I had heard the news, ‘Listen, do you still believe in St Nicholas?’, ‘Yes, of course, why wouldn’t I?’ I answered maybe in a slightly choked voice, ‘Because I know some kids might say that he doesn’t exist,’ he said with a lingering suspicious look. ‘I wouldn’t know,’ I lied, maybe swallowing hard. ‘I haven’t heard anything about it.’ The conversation was still fresh in my mind, not more than two weeks had passed since, so the joy of discovery was now soon replaced by a kind of panic I hadn’t experienced in a long time. I wasn’t afraid that I wouldn’t be able to cover my tracks, I was pretty good at that. My fears were that I wouldn’t be able to fake excitement well enough on seeing the presents left by my boots since usually I was quite loud, almost theatrical, one could say, at the time of the opening of presents.

The next few days I spent in a very high-strung state, like an actor before a premiere. Then came the evening of December 5, the presents were left by the boots, and I readied myself for a small performance. It was one thing to say that yes, you believed in St Nicholas, and quite another to demonstrate your belief. ‘Here goes nothing,’ I said to myself swallowing hard for the nth time, my heart about to burst out, and I opened the first present. But under the colorful wrapping I was surprised but also, I admit, very relieved to find only a pencil box, a Chinese one at that, but this was the only thing it had in common with the toy cars in the closet. I opened the second present and I was holding a Piticot board game that I had been wanting for some time. Finally, in the third box I found a toy car, Romanian not Chinese, an Aro 244 made of plastic that I have to this day, well, what’s left of it anyway because I didn’t take much care of my toys as a child. I later thought that I could have successfully performed the role of the excited kid had the gifts laid before me been the ones I had accidentally found. As such however it was just terribly sad: not only did St Nicholas not exist but it looked like Moș Gerilă himself was pure fiction since, I figured, the three cars were to be laid for me underneath the Christmas tree nineteen days later, possibly along with some other gifts bought from the stores. I was confused. But still I said nothing, and when they asked me what was wrong, why was I so under the weather, I gave the answer I had heard my mom give so many times: ‘I have a terrible headache, not now.’ I was handed an aspirin, for which I had to fake thank, child’s play to perform, and was sent to bed.

The days dragged on oppressively and deliberately slow, or so I thought. Then the tree was decorated, the presents placed underneath it. On the evening of December 24, a bored child was unwrapping three gifts knowing very well what lay under each wrapping. Only that, to his surprise, the evening of St Nicholas was repeated, and they had nothing to do with the three toy cars hidden in the closet: a cap gun, a stamp book, a globe, and some clothes items were the only gifts underneath the tree. This time I hadn’t even received a toy car. You can imagine my great relief. After all, Moș Gerilă was very much real, and so was, with some luck, St Nicholas. But what about the toys in the suitcase? My birthday was in less than a month, so I was probably going to get them then, I thought self-soothingly. To avoid being caught, I waited for my parents to fall asleep and then I tiptoed to the closet. I hadn’t been in the treasure room for a while. I hadn’t felt like it, I admit. After all, I really didn’t plan to find all my presents before I received them. I didn’t even bother to turn on the light, I felt for suitcase in the dark, I opened the latches quickly, and felt with my hand through the narrow gap. It was empty. I searched for the sweaters, they were gone too. ‘Strange,’ I thought. ‘Did they notice someone had gone through the things?’ Then I started climbing down and, tired as I was, I slipped from the shelf and fell to the floor. In the fall, which was bad enough, I felt the air going out of my lungs and for a couple of minutes, I thought I would choke to death, the same I had thought in the past when, playing in bed, I couldn’t find my way out from under the duvet. ‘This’d be one stupid death,’ it crossed my mind, ‘not how I expected it.’ I woke up in the morning still there, my head on some beach mats, despite having dreamed about going back to my room. I hurried to get into my bed before my parents could realize where I had spent the night. 

For my birthday that strange new year full of surprises, I received a track suit, a pair of black football boots, with knobs, some books, and a schoolbag. Curiosity but also confusion got the best of me, so I decided to show my cards:

‘So when am I going to get the Chinese toy cars?’ I asked not accounting for the possibility that I might never get them. 

‘What toy cars?’ my mother asked in an upset voice.

‘What do you mean what cars? The Chinese ones I accidentally found in the suitcase we used to take on seaside holidays.’

My mother shot a quick look to my father who I thought went red.

‘What are you talking about, son?’ he said almost raising his voice. ‘What Chinese toy cars? Don’t you have enough toys?’

While I wasn’t sure how, I realized I had made a blunder. A hostile, invisible yet real presence had gone between us, and once more I was out of breath.

‘Hah, I got you! I wanted to see your faces!’ I cried with the last bit of strength, letting out a panicked, awkward laugh.

The appearance and the disappearance of the Chinese toy cars was cleared up in less than a year. By next Christmas, my mother and father were divorced, and I got a second mother and new younger brother who, on my first visit to his home, graciously invited me to play with his Chinese toy cars. There it was the red dump truck with batteries that would unload when you pressed the ON button, not to mention that it also activated the lights—a luxury feature back then—then there was the toy convertible sports car with both the trunk and the hood that opened—the former to reveal the rubber spare tire that you could take out, unbelievable!, and the latter, the engine which was not painted on as with other toys but made of a piece of lead and actually resembling a car engine—while the fluffy calf in the red-painted pickup truck would go nurse its mother every time you made the wheels spin.

Published August 15, 2022
© Ioana Miruna Voiculescu 2022

Das Geheimnis der chinesischen Spielzeugautos

Written in Romanian by Florin Irimia


Translated into German by Eva Ruth Wemme

Ich war damals vielleicht elf Jahre alt, ein pummeliger großer Kerl, Arme und Beine wie gut aufgegangene Hefebrote, bloß mein Verstand war noch nicht ganz ausgereift, und mein Vater nannte mich mit Spitznamen Zailin nach dem sowjetischen Sportler, aber nicht, weil ich besonderes Interesse an Kämpfen oder Flugzeugen bewiesen hätte, sondern weil der Name ihn an einen moppeligen Menschen denken ließ – auch wenn Ivan nicht moppelig gewesen war, auf mich traf es jedenfalls mit Sicherheit zu. Seit Jahren schon spielte ich bei jedem Jahresendfest den Schneemann und im Frühling konnte ich nichts anderes als den grimmigen (aber trotzdem ausnehmend runden) Bären geben, der nach monatelangem Winterschlaf aus seiner Höhle kommt. Mein Appetit ging Hand in Hand mit einem gänzlich anderen Appetit, nämlich dem, jeden Winkel der Wohnung, in der ich mein Leben fristete, genau zu untersuchen, ein Vergnügen, das den Momenten vorbehalten war, in denen ich alleine zu Hause blieb, und die es nicht oft und lang genug gab, als dass ich mich damit hätte langweilen können. Für gewöhnlich kramte ich bevorzugt in den Schubladen des Bücherschranks im Wohnzimmer, in denen die Masse an Kleinigkeiten unerschöpflich schien: Medikamente, Dias, Filme und ein Fotoapparat, angeschlagener Nippes, Feuerzeuge, ein paar Wecker, Schachteln mit Spielkarten, kaputte Kulis, Geldscheine und Münzen von damals, etc. Manchmal fand ich auch Gegenstände, deren Name oder Zweck ich nicht kannte, die geheimnisvoll waren wie ein Päckchen Präservative, oder immerhin interessant wie ein paar Kalender mit den Eintragungen meines Vaters, außerdem etwas, von dem ich später begriff, dass es ein Tagebuch meiner Mutter aus ihrer Studentenzeit war. Ein anderes heißesGebiet war die Abstellkammer, das Mitarbeiterklo, wie sie es auch nannten, dort hatte meine Oma ein paar Regale angebracht, in die meine Eltern alles Mögliche hinein stopften, das sie aus Faulheit oder Mitleid nicht wegwerfen wollten, angefangen von meinen Schulheften und -büchern der letzten Jahre bis zu Zeitungen und Zeitschriften, kaputten Reisetaschen, Altkleidern, schiefgetretenen Schuhen und so weiter. Ich genoss es, dort meine Zeit zu verbringen, es war warm, ich konnte jederzeit zur Toilette gehen (obwohl vom Müllschlucker manchmal schwer erträgliche Gerüche herauf düsteten), hinzu kam, dass es unzählige Kleinsträume zum Durchforsten gab: Handtaschen mit ein paar Münzen darin, Gelenktaschen mit noch mehr Geld, Aktentaschen, Mantel- und Pelzjackentaschen, die alte Bus- und Kinokarten beinhalteten, dazu zwei Kisten vollgestopft mit Briefen und Postkarten, die meine Eltern im Laufe der Zeit erhalten hatten. Es gab ein paar Bücher, die nicht mehr ins Regal gepasst hatten, und ich werde nie vergessen, wie ich eines Tages eins erwischte, das Schall und Wahn hieß und in meiner unbegreiflichen Dummheit war ich überzeugt, Schall und Wahn wären Herren wie Herr Dall und Herr Spahn, und abends fragte ich meine Eltern, wer dieser Leute gewesen wären, dieser Schall und dieser Wahn, wann sie gelebt hätten, denn ich hätte noch nie von ihnen gehört, und ich konnte überhaupt nicht verstehen, warum sie als Antwort vor Lachen fast zusammenbrachen. Doch die epochaleEntdeckung, die ich machte und von der ich euch erzählen möchte, hatte mit Büchern nichts zu tun.

Es war gegen Ende des Jahres und ich hatte mir eine ziemlich handfeste Erkältung zugezogen, als meine Mutter eines Morgens zu mir sagte, heuteginge es nicht in die Schule. Nicht schöner als das!, freute ich mich insgeheim, umso mehr, da ich mich paradoxer Weise überhaupt nicht krank fühlte. Also wartete ich brav, bis sie zur Arbeit gegangen waren, stand auf, verschlang, was meine Eltern mir an Essen dagelassen hatten, und machte mich an meine Entdecker-Aufgaben.

Ich weiß nicht mehr, wo ich sie fand, in der alten Reisetasche, die meine Eltern damals benutzt hatten, als wir ans Meer gefahren waren, oder vielleicht lagen sie hinter ein paar Pullis, die mir zu klein geworden waren? Sicher ist nur, dass ich zu meiner Überraschung und Freude auf einmal drei hübsch bemalte Kisten fand, eine niedlicher als die andere, und als ich sie öffnete, beinhalteten sie genau das, was auf die Verpackung gemalt war, nämlich drei nagelneue chinesische Spielzeugautos, aufgeregt drehte ich sie nach allen Seiten, entzückte mich lauthals an den Details, die ich entdeckte. Zum Beispiel der rote Kipplaster mit Batterien, seine Ladefläche hob sich, wenn man den ON-Knopf drückte, ganz zu schweigen davon, dass auch seine Scheinwerfer des offenen Sportwagens angingen, ein echter Luxus zu der Zeit, das Verdeck hob sich auch, auch der Kofferraum öffnete sich – und dort sah man ein Ersatzrad aus Gummi, das man rausnehmen konnte, unglaublich! – die Motorhaube öffnete sich ebenfalls, dort war der Motor, der nicht wie bei anderen Spielzeugen aufgemalt, sondern aus einem Stück Blei war, das wirklich an einen Motor erinnerte, während das Kälbchen aus Wollflusen auf dem roten Laster am Euter seiner Mutter säugen ging, wenn man die Räder zum Rollen brachte.

Es war wie gesagt gegen Ende des Jahres, bald sollte der Nikolaus kommen, wobei ich inzwischen in der Schule mitbekommen hatte, es gäbe nur Väterchen Frost, der Nikolaus hingegen wäre einfach eine Erfindung der Eltern. Diese Nachricht schmerzte mich ziemlich, eigentlich war sie ein richtiger Schock, aber aus Scham teilte ich diese Information nicht mit meinen Eltern, ich wollte sie in keine unangenehme Situation bringen, die zu Entschuldigungen und anderen peinlichen Erklärungen führen würde. Als mein Vater mich kurz nach der Eröffnung besagter Neuigkeiten fragte: Du, glaubst du eigentlich noch an den Nikolaus?, antwortete ich also, vielleicht mit etwas kehliger Stimme: Ja, natürlich, warum sollte ich nicht mehr an ihn glauben?“ „Weil ich weiß, dass manche Kinder sagen, dass es ihn nicht gibt, sagte er und sah mich ein bisschen misstrauisch an. Ich weiß nicht, log ich und schluckte wahrscheinlich. Davon habe ich nichts mitbekommen.Diese Unterhaltung war mir noch frisch im Gedächtnis, es waren seither glaube ich nicht mal zwei Wochen vergangen, so dass die Freude über meine Entdeckung sofort von einer Panik überschwemmt wurde, wie ich sie seit Langem nicht mehr erlebt hatte. Ich hatte keine Angst, dass ich meine Spuren nicht ausreichend verwischen könnte, darauf verstand ich mich ziemlich gut. Meine Ängste hingen mit der Befürchtung zusammen, dass ich nicht ausreichend Begeisterung zeigen würde, sobald ich die Geschenke neben den Stiefeln sah, sonst äußerte ich mich ja ziemlich lautstark, wenn ich die Geschenke öffnete, fast schon theatralisch, könnte man sagen.

Ein paar Tage lang lebte ich in einem intensiven, nervösen Erregungszustand, wie ein Schauspieler vor der Premiere. Dann kam der Abend des 5. Dezembers, die Geschenke wurden neben die Stiefelchen gelegt, und ich bereitete mich auf meinen kleinen Auftritt vor. Das eine war es, zu sagen, man glaube an den Nikolaus, eine ganz andere Nummer war es, diesen Glauben auch unter Beweis zu stellen. Jetzt oder nie, dachte ich, schluckte zum wer weiß wievielten Mal, und mit heftig klopfendem Herzen öffnete ich das erste Geschenk. Doch als ich die schöne bunte Verpackung aufriss, stellte ich mit Verwunderung fest, und ich gebe zu, es war auch eine große Erleichterung dabei, dass sich darin eine gewöhnliche Stiftetasche befand, eine chinesische zwar, aber das war auch die einzige Gemeinsamkeit, die sie mit den Spielzeugautos in der Kammer hatte. Ich öffnete das zweite Geschenk und hielt ein Piticot-Spiel in den Händen, das ich mir schon lange gewünscht hatte. Schließlich fand ich im dritten Päckchen ein Spielzeugauto, aber kein chinesisches, sondern ein rumänisches, einen Aro 244 aus Plastik, den ich immer noch besitze, nun ja, was noch von ihm übrig ist, denn ich war kein Kind, das übertrieben sorgfältig mit seinen Spielsachen umging. Später dachte ich, ich hätte sicher auch die Begeisterungs-Rolle gut spielen können, wenn ich am Morgen die versehentlich schon entdeckten Geschenke bekommen hätte. Doch die Gesamtsituation war ziemlich traurig: Den Nikolaus gab es nicht, und auch Väterchen Frost würde sich einfach als Erfindung herausstellen, sobald ich die drei Spielzeugautos neunzehn Tage später unter dem Baum haben würde, vielleicht noch mit ein paar anderen Geschenken, die in irgenwelchen Geschäften gekauft worden waren. Ich war verwirrt. Aber ich sagte nichts, und als ich gefragt wurde, was ich hätte, warum ich wie ein begossener Pudel dastünde, sagte ich das, was ich schon so oft bei meiner Mutter gehört hatte: Ich habe schreckliche Kopfschmerzen, nicht jetzt. Ich bekam eine Aspirin, für die ich mich dankbar zeigen musste, ein Kinderspiel, was das Schauspielerische anbetraf, und wurde zu Bett geschickt.

Die Tage verstrichen in gleichmütiger Langsamkeit, man hätte fast denken können, es wäre Absicht. Dann wurde der Baum geschmückt und die Geschenke darunter gelegt. Am Abend des 24. Dezember packte ein angewidertes Kind drei Geschenke aus, es wusste nur zu gut, was sich unter den Verpackungen verbarg. Bloß, dass sie zu seiner Überraschung, genau wie zu Nikolaus, nichts mit den drei in der Kammer entdeckten Autos zu tun hatten: ein Tacker, ein Ordner, einen Globus und etwas Anzuziehen waren die einzigen Geschenke unter dem Weihnachtsbaum. Ich hatte nicht mal ein Auto bekommen. Ich schöpfte wieder Mut, ihr könnt es euch vorstellen. Anscheined gab es Väterchen Frost doch wirklich, und mit etwas Glück konnte es auch den Nikolaus geben. Aber was war mit dem Spielzeug in der Tasche? In weniger als einem Monat war mein Geburtstag, also würde ich sie wahrscheinlich dann bekommen, tröstete ich mich. Um nicht in flagranti erwischt zu werden, wartete ich, bis meine Eltern schliefen, dann schlich ich mich leise in die Kammer. Ich war schon lange nicht mehr in der Schatzkammer gewesen. Ich hatte ziemlich die Lust daran verloren, ich gebe es zu. Schließlich hatte ich nicht vor, alle meine Geschenke zu entdecken, bevor ich sie bekam. Ich machte mir nicht mal die Mühe, das Licht anzuschalten, ich tastete nach der Tasche, löste hastig die Schnallen und fasste durch die kleine Öffnung ins Innere. Sie war leer. Ich schaute hinter den Pullis nach aber fand dort nichts. Komisch, dachte ich. Haben sie vielleicht gemerkt, dass jemand da dran war?Als ich runterstieg, rutschte ich vor Müdigkeit auf den Regalen aus und fiel hin. Der ziemlich heftige Aufprall nahm mir den Atem und ein paar Minuten lang glaubte ich, ich würde ersticken, wie ich es schon einmal befürchtet hatte, als ich im Bett gespielt hatte und den Ausgang unter der Bettdecke nicht mehr fand. Was für ein idiotischer Tod, schoss es mir durch den Kopf, so hatte ich ihn mir nicht vorgestellt. Morgens lag ich immer noch dort auf ein paar Strandmatten, auch wenn ich in der Nacht geträumt hatte, ich wäre zurück in mein Zimmer gegangen. Ich beeilte mich, in mein Bett zu kommen, bevor meine Eltern merkten, wo ich geschlafen hatte.

Zu meinem Geburtstag in diesem seltsamen Jahr voller Unwägbarkeiten bekam ich einen Trainingsanzug, ein Paar schwarze Adidas mit Nieten, Bücher und einen Schulranzen. Da ich es vor Neugier aber auch vor Verwirrung nicht mehr aushielt, beschloss ich, es wäre an der Zeit, mit offenen Karten zu spielen:

„Und wann kriege ich die chinesischen Spielzeugautos?, fragte ich, ohne in Betracht zu ziehen, sie vielleicht niemals zu bekommen.

„Welche Spielzeugautos?, meine Mutter sah verärgert aus.

„Wie welche? Die chinesischen Autos, die ich aus Versehen in der Reisetasche gefunden habe, mit der wir früher ans Meer gefahren sind…“

Meine Mutter warf meinem Vater einen kurzen Blick zu und ich hatte den Eindruck, er wurde rot.

„Was redest du denn da, Junge?, mischte er sich ein, er scrhie fast. Was für chinesische Autos? Hast du noch nicht genug?

Ohne wirklich zu verstehen, wie das hatte geschehen können, merkte ich, dass ich in ein Fettnäpfchen getreten war. Etwas Feindliches, Unsichtbares aber Wirkliches drängte sich zwischen uns, und wieder merkte ich, wie ich keine Luft bekam.

„Ha, ich hab euch reingelegt! Ich wollte nur sehen, was ihr sagt!, rief ich und ließ einen panischen und peinlichen Lacher los.

Das Erscheinen und Verschwinden der chinesischen Spielzeugautos hatte sich in weniger als einem Jahr aufgeklärt. Bis zum folgenden Weihnachtsfest waren meine Mutter und mein Vater geschieden und ich hatte eine zweite Mutter und einen neuen kleinen Bruder, der mich, als ich über deren Türschwelle schritt, höflich und gutmütig einlud, mit seinen chinesischen Spielzeugautos zu spielen. Bei dem roten Kipplaster mit Batterien hob sich die Ladefläche, wenn man den ON-Knopf drückte, ganz zu schweigen davon, dass auch die Scheinwerfer des offenen Sportwagens angingen, ein echter Luxus zu der Zeit, das Verdeck hob sich auch, auch der Kofferraum öffnete sich – und dort sah man ein Ersatzrad aus Gummi, das man rausnehmen konnte, unglaublich! – die Motorhaube öffnete sich ebenfalls, dort war der Motor, der nicht wie bei anderen Spielzeugen aufgemalt, sondern aus einem Stück Blei war, das wirklich an einen Motor erinnerte, während das Kälbchen aus Wollflusen auf dem roten Laster am Euter seiner Mutter säugen ging, wenn man die Räder zum Rollen brachte.

Published August 15, 2022
© Eva Ruth Wemme 2022
© Specimen 2022

A kínai kisautók rejtélye

Written in Romanian by Florin Irimia


Translated into Hungarian by Szonda Szabolcs

Tizenegy éves lehettem akkortájt, dundi langaléta, olyan kezekkel és lábakkal, mint valami jól dagasztott cipók, de a fejem lágya még nem nőtt be. Apukám Zajkinnak szólított, mint a szovjet sportolót, nem azért, mintha akár egy csöppnyi érdeklődést is tanúsítottam volna a birkózás vagy a repülés iránt, hanem mert szerinte ez a név azt a benyomást kelti, hogy viselője egy pufók fickó – s bár Ivan nem volt az, én bizonyosan igen. Jónéhány éve minden téli iskolai ünnepségen a hóember szerepét kaptam, tavasszal pedig nem lehettem más, mint a morcos, megfelelőképpen terebélyes medve, amint hosszú hónapok téli álma után előbújik barlangjából. Az étvágyam karöltve jelentkezett egy másik mohóságommal, amely arra indított, hogy lázasan vizslassam a lakás minden szögletét, ahol életem telt. Ez a foglalatosságom akkor jelentkezett, amikor egyedül maradtam otthon, sohasem olyan gyakran és annyi időre, hogy beleunhassak a kajtatásba. Előszeretettel kutakodtam a nappaliban álló könyvszekrény fiókjaiban, ahol aprócseprők és nagyobb dolgok kimeríthetetlennek tűnő tömkelege várt: gyógyszerek, diapozitívok, filmtekercsek és fényképezőgép, kicsorbult nippek, aztán öngyújtók, néhány ébresztőóra, játékkártya-csomagok, használhatatlan golyóstollak, „valamikori” bankjegyek és pénzérmék stb. Néha olyasmikre is bukkantam, amiknek nem tudtam sem az elnevezését, sem a rendeltetését, rejtélyes tárgyakra, mint egy csomag gumióvszer, vagy legalábbis érdekesekre, mint azok a füzetek apám jegyzeteivel, amelyekben, amint arra később rájöttem, tulajdonképpen anyukám vezetett naplót egyetemista évei alatt. A lakásnak egy másik, számomra „forró” zónája a sufni volt, a „szolgálati mosdó”, ahogyan nevezték még, ahová nagymamám betelepített néhány polcot, és ezekre az enyéim rázsúfoltak egy rakás dolgot, amiket nem volt szívük vagy egyszerűen lusták voltak kidobni, az elmúlt iskolai évekből származó füzeteimtől és tankönyveimtől kezdve, újságokon, folyóiratokon, rokkant iskolatáskákon át kopott ruhaneműkig és széttaposott cipőkig, satöbbi, satöbbi. Szerettem ott időzni, mert meleg volt odabent, vécé állt a rendelkezésemre korlátlanul (bár a szemétcsúszdán néha szinte elviselhetetlen bűz áramlott felfelé), arról nem is beszélve, hogy számtalan, felkutatásra érdemes belvilág várt rám: pénztárcák, vajmi aprópénzzel bennük, övtáskák, még több aprópénzzel, diplomatatáskák, kabát- és bundazsebek lejárt mozi- és buszjegyeket rejtve, ráadásnak két, az idők során az enyéimnek címzett levelekkel és képeslapokkal degeszre tömött doboz. És volt ott még néhány kötet is azok közül, amelyek már nem fértek be a könyvszekrénybe. Soha nem felejtem el, hogy egy napon rátaláltam ezek között egy ilyen címűre: Groteszk a zenében, és lesújtó bambaságomban azt hittem, hogy Groteszk egy művész neve, mint Enescu vagy Porumbescu, és este meg is kérdeztem, ki volt ez a zenész, mikor élt, mit alkotott, mert én még soha nem hallottam róla – és egy csöppet sem értettem, miért gurulnak a nevetéstől. Na de a „korszakos” felfedezésemnek, amelyről mesélni akarok, semmi köze a könyvekhez.

Végéhez közeledett az év, és sikerült eléggé komoly náthát összeszednem ahhoz, hogy anyukám bejelentse egy szép nap reggelén: „aznap” nem megyek iskolába. „Nincs ennél vagányabb dolog!”, örvendeztem magamban, annál is inkább, hogy, különös módon, egyáltalán nem éreztem magam betegnek. Úgyhogy megvártam szófogadóan, amíg a szüleim munkába mennek, kiugrottam az ágyból, és miután felfaltam, amit kint hagytak reggelire, belevágtam felfedezői munkámba.

Most már nem tudom, hol találtam rájuk, az ósdi bőröndben-e, amelybe szüleim hajdanán csomagoltak, amikor a tengerre mentünk nyaralni, vagy egy halom kinőtt pulóverem mögött-e, de tény, hogy adott ponton, óriási meglepetésemre és elragadtatásomra, felbukkant három szép színű doboz, egyik tetszetősebb, mint a másik, amelyekben, amikor sorra kinyitottam, épp az volt, amit a külsejükre rajzoltak: három újszerű, kínai játékautó. Izgatottan forgattam őket, hangosan lelkesedve minden apró részlet láttán, amit felfedeztem rajtuk. Például azt, hogy a piros, elemes, billenős teherautónak föl-le mozdul a platója, ha megnyomom az ON gombot, arról nem is beszélve, hogy egyúttal a fényszórói is égni kezdenek, ami igazi luxusnak számított akkoriban; a felhajtható tetejű sportkocsinak egyszerre nyílik ki a csomagtartója és a motorháztetője, előbbiben ott lapul a pótkerék, gumiból, és hihetetlen!, ki lehet szedni, utóbbiban pedig a motor, de nem csak rajzoltan, mint más játékoknál, hanem egy darab ólomból kiképezve, amelynek tényleg motorformája van, míg a bolyhos, kis borjú a pirosra festett teherautó platóján odabújik szopni az anyja tőgyéhez, mindahányszor megforgatom a jármű kerekét.

Mint említettem, ez év vége felé történt, közeledett a mikulásjárás, bár időközben megtudtam a suliban, hogy csak Télapó létezik, a Mikulás nem egyéb, mint szüleink kitalációja. Eléggé fájt ez az újdonság, tulajdonképpen majdnem sokk volt számomra, de restellkedésemben nem osztottam meg az információt az enyéimmel, nem akartam őket kínos helyzetbe hozni, amelyet aztán muszáj lesz egymásra mutogatással és zavart magyarázkodással enyhíteni. Ezért amikor apukám megkérdezte, mintha ördöge lenne, épp kevéssel azután, hogy az új tudás birtokába kerültem, „Hallod, te még hiszel a Mikulásban?”, azt válaszoltam, talán egy picit összeszoruló torokkal: „Hogyne, persze, miért ne hinnék?” „Mert tudom, egyes gyerekek azt hangoztatják, hogy nem létezik”, felelte, még mindig eléggé gyanakvóan méregetve. „Nem tudom”, hazudtam, valószínűleg nagyot nyelve. „Semmit nem hallottam erről.” Még visszhangzott bennem ez a beszélgetés, hiszen nem telt el több azóta, mint körülbelül két hét, úgyhogy a felfedezés eufóriáját szinte azonnal felváltotta egy olyan pánik, amilyent régóta nem éreztem. Nem attól féltem, hogy nem tudom eltüntetni keresgélésem nyomát, ehhez eléggé jól értettem már. Attól rettegtem, hogy nem leszek képes megfelelő lelkesedést színlelni a bakancsom mellett hagyott ajándékok láttán, lévén, hogy addig általában eléggé zajosan, szinte teátrálisan nyilvánultam meg a csomagok kibontása közben.

Néhány napig fokozódó idegfeszültségben éltem, mint a bemutató küszöbén álló színész. Aztán eljött december 5-e estéje, az ajándékok a cipők mellett landoltak, én pedig kis fellépésemre készültem. Mert egy dolog az, hogy kijelentem, igen, hiszek a Mikulásban, és teljesen más bizonyítani is ezt a hitet. „Itt az idő”, mondtam magamnak, nagyot nyeltem ismét, nem tudom már, hányadjára, és őrülten kalapáló szívvel kibontottam az első ajándékot. Amikor végre lehántottam róla a szépen színezett csomagolóanyagot, csodálkozva és, beismerem, nagy megkönnyebbüléssel állapítottam meg, hogy közönséges tolltartó van a kezemben, igaz, kínai, de ez az egyetlen közös vonása a sufniban rejtőző kisautókkal. Kibontottam a második ajándékot is, abból társasjáték hullott az ölembe, amelyet már kívántam egy ideje. Végül a harmadik dobozban egy kisautót találtam, nem kínait, hanem románt, egy műanyag Aro 244-est, ma is megvan még, jobban mondva, ami maradt belőle, mert nem voltam az a gyermek, aki különösebb gonddal ügyel a játékaira. Utólag úgy gondolom, hogy végső soron sikeresen el tudtam volna játszani a lelkesedést is, ha netán azok az ajándékok vannak előttem, amelyekre véletlenül rábukkantam korábban. Így viszont rém szomorú volt a helyzet: nemcsak a Mikulás nem létezik eszerint, hanem Télapó is puszta kitaláció, hiszen, okoskodtam magamban, a három kisautó csupán tizenkilenc nap múlva kerül a fa alá, esetleg más, a boltból vásárolt ajándékokkal együtt. Teljesen eltájolódtam, de nem szóltam semmit, amikor pedig faggatni kezdtek, mi bajom, miért vagyok olyan búskomor, azt feleltem, amit sokszor hallottam édesanyámtól: „Rettenetesen fáj a fejem, ne most…” Kaptam egy aszpirint, ezért hálásnak kellett mutatkoznom, ami igazán apró feladat volt előadóművészetemnek, és aludni küldtek.

A napok közönyös csigatempóban teltek, mintha így lett volna elrendelve. Aztán felkerültek a díszek a fenyőfára, az ajándékok pedig felsorakoztak a tövében. December 24-én este egy fásult gyermek három ajándékcsomagot bontogatott ki, pontosan tudva közben, mi lapul ezek mindegyikében. Csakhogy, mély döbbenetére, akárcsak mikulásjáráskor, a csomagok tartalma köszönőviszonyban sem volt a sufniban felfedezett három kisautóval: egy kapszlis pisztoly, egy bélyegalbum, egy földgömb és valami ruhanemű hevert csupán a karácsonyfa alatt. Ezúttal még csak kisautót sem kaptam. Úgyhogy, érthető módon, egy kicsit megnyugodtam, mert úgy látszik, Télapó a lehető legvalóságosabb volt, tehát végső soron, egy kis szerencsével, Mikulás is létező lehet. No de mi a helyzet a bőröndben rejtőző játékszerekkel? Nem egészen egy hónap múlva következett a születésnapom, azzal vigasztaltam magam, hogy valószínűleg akkor kapom meg. Nem kockáztathattam, hogy az enyéim elcsípjenek, ezért megvártam, míg elalszanak, és lábujjhegyen beosontam a sufniba. Régóta nem jártam a kincseskamrában. Bevallom, eléggé elment a kedvem ettől. Végső soron tényleg nem akartam felfedezni az összes ajándékom, mielőtt megkapom. Annyi erőfeszítést sem tettem, hogy villanyt gyújtsak, kifürkésztem a sötétben a bőröndöt, gyors mozdulatokkal kiszíjaztam, és az így keletkezett résen át kitapogattam a belsejét. Üres volt. Megvizslattam a pulóverek mögötti zugot is, de ott sem találtam semmit. „Furcsa”, töprengtem. „Vajon rájöttek, hogy valaki betolakodott ide?” Amikor le akartam lépni a polcról, az izgalomtól kimerülten elcsúsztam, és a padlóra zuhantam. Eléggé erősen megütöttem magam, az összes levegő kiszaladt a tüdőmből, és pár pillanatig az volt az érzésem, hogy megfulladok, mint annak idején, a paplan alatt. „Micsoda ostoba halál”, futott át az agyamon, „nem így képzeltem el.” Reggel ugyanott ébredtem, fejem valami napozógyékényen nyugodott, pedig éjjel azt álmodtam, hogy visszatértem a szobámba. Igyekeztem ismét az ágyamba kerülni, mielőtt a szüleim észreveszik, hol aludtam valójában.

Születésnapomra, abban a kiszámíthatatlanul különös újévben, a következő ajándékokat kaptam: egy melegítőt, egy pár fekete, stoplis tornacipőt, néhány könyvet és egy iskolatáskát. Nem bírtam el tovább a kíváncsiságommal, de a döbbenetemmel sem, úgyhogy elhatároztam, tiszta vizet öntök a pohárba:

− Mikor kapom meg a kínai kisautókat? – kérdeztem, nem számolva azzal, hogy lehet, soha.

− Milyen kisautókat? – kérdezett vissza anyukám, színlelt elképedéssel.

− Hogyhogy milyeneket? A kínaiakat, amelyikeket tévedésből megtaláltam a bőröndben, amivel a tengerre szoktunk utazni…

Anyukám rávillámlott a szemével apukámra, aki, úgy tűnt, elvörösödik.

− Miket beszélsz, te gyermek? – szólalt meg ő is, szinte rámförmedve. – Miféle kínai autócskák? Mi az, nincs elég játékod?

Nem igazán értettem, hogyan, de rájöttem, hogy hibát követtem el. Ellenséges, láthatatlan, de valóságos jelenlét furakodott be közénk, és ismét úgy éreztem, nem kapok levegőt.

− Áá, beugrattalak! Csak kíváncsi voltam, mit mondtok erre! – kiáltottam fel, összeszedve maradék erőmet, pánikszerű, kínos hahotával nyújtva meg szavaim.

A kínai kisautók fel- és eltűnésének rejtélyére nem egészen egy éven belül fény derült. A következő karácsonyig anyukám és apukám elváltak, lett egy második anyukám és egy fogadott kistestvérem, aki, amikor beléptem hozzájuk, jólnevelten és kedveskedve hívott, játsszak a kínai kisautóival. A piros, elemes, billenős teherautónak föl-le mozdult a platója, ha megnyomtam az ON gombot, arról nem is beszélve, hogy egyúttal a fényszórói is égni kezdtek, ami igazi luxusnak számított akkoriban; a felhajtható tetejű sportkocsinak egyszerre nyílt ki a csomagtartója és a motorháztetője, előbbiben ott lapult a pótkerék, gumiból, és hihetetlen!, ki lehetett szedni, utóbbiban pedig a motor, de nem csak rajzoltan, mint más játékoknál, hanem egy darab ólomból kiképezve, amelynek tényleg motorformája volt, míg a bolyhos, kis borjú a pirosra festett teherautó platóján odabújt szopni az anyja tőgyéhez, mindahányszor megforgattam a jármű kerekét.

Published August 15, 2022
© Szonda Szabolcs 2020
© Heviz 2020

Mysteriet med de kinesiske lekebilene

Written in Romanian by Florin Irimia


Translated into Norwegian by Steinar Lone

Jeg var vel en elleve år gammel den gangen, et uformelig rekel med hender og føtter som hevde rundstykker, men fortsatt ugjæret i hodet, og faren min hadde gitt meg økenavnet Zaikin, etter den russiske bryteren, ikke fordi jeg skulle ha vist noen interesse for bryting eller flyvning, men fordi det navnet fikk ham til å tenke på en smålubben person, noe jeg ikke tror Ivan Zaikin hadde vært, men som jeg absolutt var. Hver eneste vinterforestilling var det jeg som i flere år hadde hatt rollen som snømann, og om våren kunne jeg ikke være andre enn bjørnen som gretten (men fortsatt tilstrekkelig lubben) kommer ut av hiet etter flere måneder i dvale.

Appetitten for mat gikk hånd i hånd med en annen appetitt, det å utforske enhver krok av leiligheten jeg tilbrakte dagene i, en beskjeftigelse som var forbeholdt tidspunktene jeg var aleine hjemme, som ikke var så hyppige og lange at de ga meg anledning til å kjede meg. Jeg hadde for vane særlig å leite gjennom skuffene i hylleseksjonen i stua, der mengden av småting virket uendelig: medisiner, store og små esker, lysbilder, negativfilmer, pyntegjenstander med skår i, noen ødelagte klokker, sedler og mynter «fra gamle dager» og så videre. Noen ganger kom jeg over ting med navn som ikke sa meg noe eller jeg ikke ante hva skulle brukes til, mystiske som en pakke kondomer eller i det minste interessante som syvende sans-er med fars notiser og noe som jeg seinere skjønte var mors dagbok fra den gangen hun studerte. Et annet «hett» sted i huset var det ekstra, separate toalettet, eller «hushjelpbadet» som det også ble kalt, der bestefaren min hadde satt opp hyller som foreldrene mine hadde fylt med ting de ikke klarte eller rett og slett var for late til å kaste, fra skolebøker og hefter fra de foregående skoleårene mine, til aviser og blader, ødelagte kofferter, gamle klær, utslitte sko og så videre. Jeg likte å tilbringe tida der fordi det var varmt, jeg hadde alltid klosettet til disposisjon (selv om det av og til kom en uutholdelig stank fra søppelsjakta), og dessuten var det utallige ting å undersøke innholdet til: håndvesker med småmynter inni, større vesker med enda flere mynter, diplomatkofferter, frakkelommer og pelser med gamle bussbilletter og kinobilletter, og et par esker fulle av brev og kort som foreldrene mine hadde fått gjennom flere år. Der var også noen bøker som det ikke var plass til i bokhylla mer, og jeg kommer ikke til å glemme hvordan jeg en dag kom over en som het DET GROTESKE OG MUSIKKEN, og i min påfallende enfoldighet var jeg overbevist om at det var en person som het Grotesku, på samme måte som Enescu eller Porumbescu, og om kvelden spurte jeg foreldrene mine hvem denne musikeren var, Grotesku, når han hadde levd og hva han hadde komponert, uten at jeg klarte å begripe hvorfor de reagerte med å knekke sammen i latter. Men den virkelig «store» oppdagelsen jeg gjorde, hadde ikke noe å gjøre med bøker.

Det var mot slutten av året og jeg hadde fått en forkjølelse som var såpass kraftig at moren min en morgen sa at «i dag» skal du ikke gå på skolen. Ikke noe var bedre! Jeg takket henne for medfølelsen, men til overmål følte jeg meg ikke det minste dårlig. Så jeg ventet lydig på at hun skulle dra på arbeid, så spratt jeg ut av senga, og etter at jeg hadde spist det som var satt fram til meg av mat, begynte jeg arbeidet med å utforske leiligheten. Jeg vet ikke lenger hvor jeg fant dem, om det var i en gammel koffert foreldrene mine hadde brukt når de reiste til sjøen, eller om de var gjemt bak noen gensere som var blitt for små til meg? Sikkert er det at jeg til min store overraskelse og glede kom over tre fargerike esker, den ene finere enn den andre, som da jeg åpnet dem inneholdt akkurat det som det var bilde av på emballasjen, tre kinesiske lekebiler som jeg med stor respekt vendte og dreide på, og jeg lot meg begeistre av hver eneste detalj jeg oppdaget. Den røde lastebilen med batterier hadde for eksempel et lasteplan som hevet seg når du trykte på ON, for ikke å snakke om at på sportsbilen med avtagbart tak kunne frontlyktene tennes, noe som virkelig var en luksus på den tida, du kunne åpne både bagasjerommet — der du så reservehjulet av gummi som du kunne ta ut — og panseret, der du fant motoren, som ikke var tegnet som på andre leker, men var lagd av ett stykke bly, som faktisk liknet på en motor, samtidig som den lille kalven på planet til den rødmalte varebilen gikk for å suge på juret til moren sin hver gang du fikk hjulene til å gå rundt.

Som sagt, det var mot slutten av året, snart skulle Sankt Nikolas komme, bare at jeg i mellomtida hadde lært på skolen at Far Frost ikke fantes, og at Sankt Nikolas bare var noe foreldrene hadde funnet på. Jeg likte ikke denne nyheten, det hadde faktisk nesten vært et sjokk, men jeg var flau og våget ikke fortelle det til foreldrene mine, jeg ville ikke sette dem i en ubehagelig situasjon der de måtte unnskylde seg og finne på forklaringer, så da faren min att på til spurte meg, rett etter at jeg hadde fått nyheten, «Du, tror du fortsatt på Sankt Nikolas?», svarte jeg, kanskje litt anstrengt, «Ja, selvfølgelig, hvorfor skulle jeg ikke det?» «Fordi jeg vet at noen unger sier at han ikke finnes,» forklarte han, og så litt mistenksomt på meg. «Ja vel,» løy jeg, «det har jeg aldri hørt.» Samtalen var fortsatt fersk i minnet, det var ikke en gang gått to uker siden da, så gleden over oppdagelsen ble raskt erstattet av en panikk jeg ikke hadde hatt på lenge. Jeg var ikke redd for at jeg ikke skulle klare å skjule sporene mine, det hadde jeg ganske god greie på. Det jeg var redd for, var at jeg ikke ville være i stand til å late som om jeg var veldig begeistret når jeg så gavene som var lagt ved siden av skoene, siden jeg som regel oppførte meg ganske så støyende, nesten teatralsk, kan jeg si, når jeg pakket opp gavene. I noen dager levde jeg i en tilstand av intens nervøs opphisselse, som en skuespiller før sesongen begynner. Deretter kom kvelden femte desember, gavene var lagt ved siden av skoene mine og jeg hadde forberedt meg på å lage en liten forestilling. Det ene var å si at jo da, jeg tror på Sankt Nikolas, det andre var å bevise at jeg faktisk gjorde det. «Nå skjer det», sa jeg til meg selv, svelget og med bankende hjerte i brystet pakket jeg opp den første gaven. Men da jeg hadde fjernet det fargerike papiret oppdaget jeg til min store forbauselse, og, det må jeg innrømme, store lettelse, at der var det enkelt penal, riktignok kinesisk, men det var den eneste likheten med bilene i kofferten. Jeg pakket opp den andre gaven og sto plutselig med et spill, Reiseliv, i hendene, et spill som jeg lenge hadde ønsket meg. Endelig fant jeg en lekebil i den tredje esken, men ikke kinesisk, den var rumensk, en Aro 244 av plast, men omhyggelig lagd med alle detaljer, jeg har den fortsatt, eller i alle fall det som er igjen av den, for som barn var jeg aldri særlig forsiktig med lekene mine. Etter det tenkte jeg at jeg faktisk ville ha kunnet spille rollen som entusiastisk overrasket hvis jeg foran meg hadde funnet gavene som jeg hadde oppdaget i kofferten. Men situasjon var forferdelig trist: Ikke bare var det slik at Sankt Nikolas ikke fantes, men det virket også som om Far Frost også var en oppfinnelse, i og med at de tre bilene — trodde jeg — kom til å bli lagt under treet nitten dager seinere, eventuelt sammen med andre presanger som var kjøpt i butikkene. Jeg var veldig forvirret. Men jeg sa likevel ingenting da de spurte meg om det var noe, hvorfor jeg virket så nedfor, jeg sa det samme som jeg hadde hørt mor si så mange ganger, «Jeg har så veldig vondt i hodet, ikke nå». Jeg fikk en aspirin, som jeg måtte late som om jeg var takknemlig for, en bitteliten ting slik jeg tolket det, og ble sendt i seng.

Dagene gikk forferdelig sakte, hvis de rett og slett ikke var som tortur. Grantreet ble pyntet og gavene plassert under det. Om kvelden 24. desember var det en nesten kynisk liten gutt som åpnet de fire gavene, vel vitende om hva som var i dem. Bare at den store overraskelsen, i likhet med gavene fra Sankt Nikolas, var at de ikke hadde noe å gjøre med de tre lekebilene fra kofferten: En pistol med kruttlapper, et frimerkealbum, en globus og et klesplagg var de eneste gavene som lå under treet. Nå var det ikke en gang noen lekebil. Hjertet mitt roet seg og falt på plass. Når alt kom til alt virket det som om Far Frost var ganske så virkelig, når alt kom til alt fantes kanskje også Sankt Nikolas. Men hva med lekene i kofferten? Det var mindre enn en måned til fødselsdagen min, så det var vel slik at jeg skulle få dem da, trøstet jeg meg med. For ikke å risikere å bli tatt på fersk gjerning, ventet jeg til foreldrene mine hadde sovnet, og så listet jeg meg på tå inn i kottet. Jeg hadde ikke vært i rommet med alle skattene på lenge. Jeg må innrømme at jeg hadde mistet lysten til det. Jeg ville jo egentlig ikke oppdage alle gavene mine før jeg fikk dem. Jeg slo ikke en gang på lyset, jeg følte meg fram til kofferten, løsnet raskt spennene, og kjente inni gjennom den lille sprekken jeg hadde lagd. Den var tom. For å bli sikker, ville jeg løfte den ned og se bedre etter, men siden jeg var trøtt, skled jeg ned fra hylla og falt på golvet, der jeg ble liggende helt stille som en hare, med ørene på stilk for å høre om det kom noen lyder fra soverommet. Men ingenting skjedde. Morgenen etter våknet jeg med hodet på noen strandmatter selv om jeg kan sverge på at jeg hadde gått inn igjen på rommet mitt. Jeg slepte meg til sengs, før foreldrene mine fant ut hvor jeg hadde tilbrakt natta.

Til fødselsdagen min dette veldig rare året fikk jeg en treningsoverall, noen bøker og en ransel. Jeg klarte ikke lenger å styre nysgjerrigheten, og bestemte meg for at det var på tide å legge kortene på bordet.

— Men når skal jeg få de kinesiske lekebilene? spurte jeg, uten å tenke over muligheten for at jeg kanskje aldri skulle få dem.

— Hvilke biler? spurte moren min forundret.

— Ja men… De kinesiske lekebilene som jeg kom over ved en feiltakelse i kofferten vi brukte når vi dro til sjøen…

Mor så raskt bort på far, og jeg fikk inntrykk av at han rødmet.

— Hva er det du sier, gutt? sa han, ja, han nesten brølte. — Hvilke kinesiske lekebiler? Har du ikke nok av sånt?

Uten at jeg egentlig skjønte hvorfor, hadde jeg dummet meg ut. Noe usynlig, men trykkende, la seg mellom oss og sugde til seg all lufta.

— Å, jeg bare tulla med dere! Jeg ville se hva dere kom til å si! ropte jeg, og slapp løs en altfor pinlig latter.

Forklaringa på de kinesiske lekebilene som dukket opp og forsvant kom i løpet av under ett år. Før neste jul var mor og far skilt og jeg hadde en mor til og en liten bror til, en som, da jeg første gang kom over terskelen der, høflig og imøtekommende sa at jeg godt kunne leke med de kinesiske lekebilene hans. Frontlysene på den store røde lastebilen med batterier ble tent når du trykte på ON, på sportsbilen kunne du åpne både bagasjerommet — der du så reservehjulet av gummi som kunne tas ut — og panseret (og der var motoren, ikke tegnet som på andre leker, men lagd av ett stykke bly), og den søte kalven i den rødmalte lille varebilen gikk for å suge av juret til kua hver gang du fikk hjulene til å gå rundt.

Published February 27, 2024
© Florin Irimia


Other
Languages
Romanian
English
German
Hungarian
Norwegian

Your
Tools
Close Language
Close Language
Add Bookmark