Poi le notti divennero all’improvviso calde, come l’abbraccio di una donna.

E dal mare volarono fino a Tbilisi i gabbiani. Sporchi, striduli. Giunsero i profughi. Sporchi e striduli anche loro. E la rovina si mise alle calcagna della guerra come una donna georgiana che accompagna il marito.

E l’albero, cresciuto nel bel mezzo della mia casa, tra la stufa senza gas e il rubinetto senz’acqua, sventolò bacche bianche, albine.

Mi precipitai sul tetto, l’albero spuntava come un comignolo, mi arrampicai più su, lungo il tronco. Mi accorsi che sarebbe morto. Le formiche avevano sospeso il loro andirivieni, tribolate e in affanno, come noi.

Ho pensato di scrivere un’opera in cui tutti sono morti. Sono nell’aldilà e aspettano l’incontro con Dio. Tengono strette le piccole cose che i loro cari in lacrime gli hanno dato con sé. Ma vengono accolti da certi burocrati che fanno domande, compilano moduli, si impossessano di quelle piccole cose…

Non so perché ho scelto questo tema. Forse perché vedevo morti ogni giorno. Non si seppelliva soltanto di lunedì e venerdì, c’erano funerali quotidianamente. A meno che non ci fosse la partita di calcio. E chi ci andava sennò? Oppure per il caldo. Con un clima del genere meglio morire che cantare a un funerale.

Dal caldo perdevano la ragione persino gli scarafaggi. Strisciavano fino al centro della stanza e organizzavano lunghi conciliaboli simili a riunioni di partito. Per me era un segno chiaro: sta arrivando una scossa. Non avevo più paura dei terremoti. Una volta mi sono messo a ballare mentre tutto tremava. Estate si toglieva una scarpa e giù agli scarafaggi con il tacco. Aspettava come a dire: chi è il prossimo, eh?

Quell’anno la stagione calda arrivò senza primavera. E senza il profumo delle violette. In primavera si vendevano le violette a ogni angolo di strada. Si vendeva la primavera per cinque copeche. Adesso si commerciava in cadaveri e fosse. I prigionieri venivano scambiati o usati all’occorrenza. Ed era più semplice comprare pallottole che fiori.

Žužuna era tornata a ingrassare, gli occhi strizzati come due feritoie. Li chiudeva per non vedere che mi vestivo. Che me ne andavo. Mi calo dal balcone e con un salto sono giù. I suoi genitori al pianoterra fanno finta di dormire. Il mio salto li fa sobbalzare come un scossa di terremoto. Noi siamo abituati ai terremoti così come alla guerra.

Sparì il carburante e nelle strade correvano solo i filobus simili a cani al guinzaglio. Venivano presi d’assalto come fortezze. I passeggeri si ammucchiano fin sopra il tetto. L’autista smonta e li prega di scendere da lassù: “Vado a finire in galera per colpa vostra!” Prova a tirarli per i piedi ma resistono. “Vai, perché siamo fermi?!” urlano intanto quelli da dentro con il naso schiacciato contro il vetro. Il sudore inzuppava l’elastico delle mutande.

Tutti avevano mutande di seta rossa. Tessuto avanzato dalle bandiere. La seta si appiccicava al corpo come un bacio.

E comunque qualcuno sotto le ruote ci è finito lo stesso. Vaso, il mio vicino, lo trascinarono da un ufficio di polizia all’altro. Soffriva di gonfiore alle gambe. Per tutta la vita ha portato solo ciabatte. Il filobus lo guidava scalzo. Invece adesso andava agli interrogatori con gli stivali e piagnucolava. Poi uno dei poliziotti si impietosì e gli disse in faccia: “Per poco un uomo ci lascia le penne e tu te ne vuoi andare di qui senza pagare il conto?” Così ci riunimmo in cortile, ognuno dava quanto poteva, Estate diede più di tutti. Lui adesso si sentiva in colpa per qualsiasi cosa succedesse sulla terra.

L’inquilino del settimo piano, un pittore, acchiappava i colombi e li dipingeva di rosa. I colombi rosa volavano nel cielo scialbo assieme ai gabbiani sporchi e cacavano. Gli uomini arrivarono alla conclusione che fosse frocio. Invece Annuška diceva: “Ti ringrazio, Signore, perché c’è bellezza nel creato.”

Una volta a un funerale una donna urlò tanto che morì. La sollevarono in alto sulla folla, le si vedevano i mutandoni rossi stretti alle ginocchia con un elastico.

Estate disse che nessuno avrebbe pianto per lui tanto da morirne. Nessuno poi si ricordò chi fosse la donna e quale relazione avesse con il defunto.

Allora ho capito che mi manchi, come marzo, come il colore delle violette, come il profumo della primavera.

Voilà qu’arrivent soudain des nuits chaudes comme les étreintes d’une femme.

Voilà qu’arrivent à Tbilissi des mouettes venues de la mer. Oiseaux crasseux et tapageurs. Voilà qu’arrivent des réfugiés. Crasseux et tapageurs eux aussi. Et la désorganisation marche sur les talons de la guerre, pareille à l’épouse géorgienne qui accompagne son mari.

Voilà que l’arbre qui a poussé au milieu de ma maison – entre le poêle sans gaz et le robinet sans eau – largue des fruits blancs, des fruits albinos.

Je grimpe sur le toit, puis dans l’arbre, qui perce le toit comme une cheminée, et je vois qu’il est en train de mourir. Les fourmis ont cessé de le parcourir de haut en bas, de bas en haut, affairées et préoccupées, comme nous.

J’ai décidé d’écrire un opéra où tous les personnages sont des morts. Ils se présentent dans l’autre monde et attendent leur rencontre avec Dieu. Ils serrent contre eux les petites choses que les parents éplorés leur ont laissées. Mais ils sont accueillis par des fonctionnaires qui posent des questions, remplissent des formulaires, enlèvent les petites choses…

Je ne sais pas pourquoi j’ai choisi pareil sujet. Peut-être parce que je vois des morts tous les jours. On n’enterre pas le lundi et le vendredi, mais des cérémonies funèbres ont lieu quotidiennement. Si, bien sûr, il n’y a pas de football. S’il y a un match, qui va assister à l’office? Peut-être aussi à cause de la chaleur. Dans ce brasier, mieux vaut mourir que de chanter pour un défunt.

Même les cafards perdent la raison. Ils se glissent jusqu’au milieu de la pièce et organisent d’interminables conciliabules qui font penser à des réunions du Parti. Pour moi, c’est un signe clair : il va y avoir un tremblement de terre. Je n’ai plus peur des tremblements de terre. Un jour, j’ai même dansé pendant que la terre tremblait. Estaté enlève une chaussure et tape les cafards avec le talon. Puis, il attend : à qui le tour, hein?

Cet été est arrivé sans printemps. Sans le parfum des violettes. Chaque printemps, à tous les coins de rue, on vendait des violettes de couleur violette. Du printemps à 5 kopecks. Maintenant, on vend plutôt des cadavres ramenés du front ou des renseignements sur l’endroit où ils sont enterrés. On échange des prisonniers. On emprisonne pour tirer un profit. Et il est plus facile d’acheter des balles que des fleurs.

Joujouna a encore grossi, et ses yeux, qui se sont enfoncés, rappellent les meurtrières d’un bastion. Elle les ferme pour ne pas voir que je m’habille. Que je pars. Que je me pends au balcon et saute par terre. Au-dessous, ses parents font semblant de dormir. Quand mes pieds touchent le sol, ils sont secoués, comme par un tremblement de terre. Nous nous sommes habitués aux tremblements de terre autant qu’à la guerre.

Il n’y a plus d’essence et, tels des chiens en laisse, seuls les trolleybus se hasardent dans les rues. On les prend d’assaut comme des forteresses. On grimpe sur le toit. Le chauffeur sort et leur crie : «Descendez de là! Sinon, c’est la prison qui m’attend!» Il essaie de les tirer par les pieds, mais ils regimbent. Les passagers, le nez écrasé contre la vitre, pestent contre lui : «Vas-y, qu’est-ce que tu attends?» La sueur mouille l’élastique de leur caleçon.

Tout le monde porte un caleçon de soie rouge cousu dans des retailles de drapeaux. En ces jours torrides, la soie colle au corps, comme un baiser.

Quelqu’un a fini par tomber sous les roues. On a traîné Vasso, mon voisin, au poste de police. Les jambes de Vasso ont tendance à enfler. Il a passé sa vie en pantoufles. Il conduit le trolleybus pieds nus. Chaussé de bottes, il va maintenant à l’interrogatoire, les larmes aux yeux. Un policier l’a pris en pitié et lui a dit franchement : «Un homme a failli mourir et tu voudrais sortir d’ici sans payer?» À la porte, nous nous sommes cotisés. Chacun a fourni selon ses moyens, mais Estaté plus que les autres. C’est qu’il se sent maintenant responsable de tout ce qui se passe sur la terre.

Un locataire du huitième étage, un peintre, a attrapé des pigeons et les a peints en rose. Dans le ciel blafard, les pigeons roses côtoient les mouettes crasseuses et chient. Les hommes en ont conclu que c’était un pédé. Annouchka, elle, a dit : «Merci à toi, Seigneur, pour la beauté qu’il y a dans le monde.»

Une fois, à des funérailles, une femme a crié si fort qu’elle en est morte. On l’a portée au-dessus de la foule, et tout le monde regardait son caleçon rouge, serré au genou par un élastique.

Estaté a dit : «Moi, personne ne va me pleurer au point d’en mourir.» Mais on ne savait pas qui était cette femme et quel lien elle avait avec le défunt.

Et je me rends compte que tu me manques, comme le mois de mars, comme la couleur des violettes, comme l’odeur du printemps.

When the nights suddenly became hot, like a woman’s embrace.

When the seagulls reached Tbilisi from the sea. The birds were dirty and loud. The refugees reached there, too. They were also dirty and loud. And destruction followed on the heels of the war, like a Georgian woman following her husband.

When the tree that grew in the middle of my house – between the stove without gas and the faucet without water – put out white berries, albino-berries.

I climbed up to the roof – the tree stuck out from the roof like a chimney – and higher, along the trunk. I saw that it was dying. Ants had ceased crawling along it, up and down, up and down, busy and anxious, like us.

I decided to write an opera in which everyone was deceased. And they turn up in the other world and are waiting for a meeting with God. They clasp all their little things, which their weeping relatives gave them. But they’re met by bureaucrats who ask questions, fill out forms, and take their things away….

I don’t know why I chose such a subject. Maybe it was because I saw corpses almost every day. There were no burials Monday and Friday, but funeral masses were conducted daily. If, of course, there was no football match. Or else who would come if there were a game? Or, on account of the heat. In such weather it was better to die than to sing over the departed.

In such heat even the cockroaches would lose their minds. They would crawl into the middle of the room and organize lengthy gatherings, like party meetings. For me it was true sign that the earth would soon start shaking. I wasn’t afraid of earthquakes any longer. Once I danced when the earth was trembling. Estaté would remove his shoe and smash the cockroaches with his heel. And he waited: who’s next, huh?

This summer came without springtime. And without the fragrance of violets. Each spring on every street corner purple violets were sold. The spring was sold for five kopecks. Now trade was going on in corpses and burial places. Captives were exchanged. Taken for future use. And it was easier to buy bullets than flowers.

Zhuzhuna had put on weight again, and her eyes receded deep, like embrasures. She closed them so as not to see how I was getting dressed. How I was leaving. I hung from the balcony and jumped down to the ground. Her parents on the first floor were pretending to sleep. They were bounced up as a result of my jump, as if from an earthquake. We had grown accustomed to earthquakes, just as we had to the war.

Fuel had disappeared, and only trolley buses roamed the streets, like dogs on leashes. They were assaulted like fortresses. People clambered onto the roof. The driver would come out and ask people to get down. “I’ll go to jail thanks to you!” he cried. He attempted to pull them down by their legs, but they broke away from him. The passengers, their noses pressed up against the glass, shouted – “Get going! What are you waiting for?” Sweat soaked the elastic of their shorts.

Everyone wore underwear made from red silk. Red material left over from flags. Silk stuck to the body in the heat like a kiss.

Still someone fell under the wheels. And they dragged Vaso, my neighbor, to the offices of the police. And Vaso’s feet were swollen. He spent his whole life wearing slippers. He would drive his trolley bus barefoot. Now he was going to the interrogations in shoes, and he was weeping softly. A policeman took pity on him and said – “A man almost died, and you want to get away for free.” In our courtyard we collected as much as each person could afford, and Estaté contributed more than anyone. Estaté now considered himself guilty for everything that transpired on the earth.

A neighbor on the eighth floor, an artist, caught some doves and dyed them pink. Pink doves were flying in the pale sky together with the dirty seagulls and pooping. The men decided that he was a fag. But Annushka said, “Thank you, Lord, that beauty exists in this world.”

And once at someone’s funeral some woman yelled so much that she died. She was carried out, raised high above the crowd, and everyone could see her underwear, red, gathered with elastic at her knees.

And Estaté said, “You see, no one will cry himself to death like that when I die.” But no one recalled who this woman was, or what relation she had to the deceased.

And I realized that I miss you, like March, like the color of violets, like the fragrance of spring.

Najednou noci začaly být horké jako ženská objetí.

A do Tbilisi od moře přiletěli racci. Ptáci špinaví a ukřičení. A přiběhli běženci. Taky špinaví a ukřičení. A válce v patách kráčela zkáza – asi jako gruzínská manželka, doprovázející svého muže.

A strom, co rostl u nás doma, mezi troubou bez plynu a kohoutkem bez vody, vyhnal bílé plody, takové albíny.

Vylezl jsem na střechu – strom čněl ze střechy jako komín – a pak výš a výš, po kmeni pořád nahoru.

Rozhodl jsem se napsat operu, v níž budou všichni mrtví. A znovu se zjeví na světě a čekají na setkání s Bohem. A tisknou k sobě věci a věcičky, co s nimi poslali jejich vzlykající příbuzní. Jenže tady je uvítali jacísi byrokrati, pokládají otázky, vyplňují dotazníky a věci a věcičky zabavují…

Nevím, proč jsem si vybral tohle téma. Možná proto, že jsem mrtvoly viděl skoro každý den.  V pondělí a v pátek se nepochovávalo. Ale zádušní hostiny se konaly denně. Tedy, když nebyl fotbal. Protože kdo by k vám asi tak přišel, kdyby se hrálo? Nebo když bylo moc horko. Než zpívat nad nebožtíkem v takovém počasí – to je lepší taky rovnou umřít.

Z toho horka i štěnice přicházely o rozum. Vylezly až doprostřed místnosti a pořádaly tu porady dlouhé jako stranická schůze. To pro mě bylo spolehlivé znamení, že teď to bouchne. Zemětřesení už jsem se nebál. Jednou se dokonce všechno třáslo, a já tancoval. Estate si zouval botu a zabíjel štěnice podpatkem. A číhal dál: Kdo přijde na řadu teď?

To léto přišlo bez jara. A bez vůně fialek. Každé jaro se na všech nárožích prodávaly fialové fialky. Za pět kopějek se tu prodávalo jaro. Teď se obchodovalo s mrtvolami a hroby. Strany si vyměňovaly zajatce. A další braly do rezervy. A bylo snazší koupit kulky než květiny.

Žužuna se zase spravila a její oči ustoupily dozadu jako střílny. Zakrývala si je, aby neviděla, jak se oblékám. Jak odcházím. Jak visím z balkonu a seskakuji dolů. Její rodiče v přízemí dělají, že spí. Když doskočím, nadhodí je to jako zemětřesení. Na zemětřesení jsme si zvykli stejně jako na válku.

Pohonné hmoty vymizely a ulicemi jako psi na vodítkách rejdily jen trolejbusy. Lidi je brali útokem jako pevnosti. Vylézali na střechu. Řidič vystoupil ven a prosil: Lidi, slezte dolů, nebo se kvůli vám dostanu do kriminálu. Pokoušel se je stáhnout za nohy, ale oni ho odkopávali. Cestující uvnitř, s nosy přimáčknutými ke sklu na něj řvali: Jeď, co stojíš? Pot jim smáčel gumičky trenýrek.

Trenýrky všichni měli z rudého hedvábí. Co zbylo z praporů. Hedvábí v horku k tělu lnulo jako polibek.

Někdo ale nakonec pod kola spadl. A mého souseda Vasa začali vláčet po policejních kancelářích. Jenže Vasovi opuchaly nohy. Celý život strávil v pantoflích. Trolejbus řídil bosýma nohama. Kdežto teď musel k výslechům v polobotkách a trošku plakal. Jakýsi policajt se nad ním slitoval a řekl mu to rovnou: Ten člověk div nezemřel, a ty by ses dosud chtěl dostat jen tak zadarmo? Tak jsme na něj u nás po těch pár domech vybrali, každý dal, kolik mohl, Estate ze všech nejvíc. Estate se totiž najednou cítil vinen vším, co se na světě událo.

To nájemník ze sedmého patra, malíř, chytil holuby a přemaloval je narůžovo. Růžoví holubi létali po bledém nebi společně se špinavými racky a kadili. Chlapi se rozhodli, že je to buzerant. Kdežto Annuška si řekla: Děkuju ti, Pane, že je na světě krása.

A jednou na něčím pohřbu jedna ženská kvílela tak, až z toho umřela. Tak ji zvedli vysoko nad hlavy, nesli ji davem a všichni se dívali na její spoďáry, rudé spoďáry, stažené nad koleny gumičkou. A Estate řekl: To mě nebude nikdo oplakávat tak, až z toho umře. Nikdo si ale nedokázal vybavit, kdo je ta žena, ani co měla s nebožtíkem společného.

A já pochopil, že se mi po tobě stýská – jako po březnu, jako po barvě fialek, jako po vůni jara.

Da nettene med ett ble hete som en kvinnes omfavnelser.

Da måkene fløy fra havet helt inn til Tbilisi. Skitne og skrikende fugler. Flyktninger kom løpende. De også skitne og skrikende. Og forfallet fulgte i hælene på krigen, lik en georgisk kvinne som følger sin mann.

Da treet som vokste midt i huset mitt – mellom en ovn uten gass og en kran uten vann – slapp ned hvite bær, albinos-bær.

Jeg kom meg opp på taket – treet stakk opp av taket som en pipe – og videre oppover stammen. Jeg oppdaget at treet var i ferd med å dø. Maurene hadde sluttet å krype på det, opp og ned, opp og ned, travle og bekymrede, som oss.

Jeg hadde tenkt å skrive en opera hvor alle er døde. Og så kommer de til den andre verden og venter å møte Gud. Og de klemmer inntil seg alle ting og småtterier som de hulkende slektningene har sendt med dem. Men de blir møtt av noen byråkrater, som stiller spørsmål, fyller ut dokumenter, beslaglegger tingene og småtteriene …

Jeg vet ikke hvorfor jeg hadde valgt et slikt tema. Kanskje fordi jeg så døde mennesker nesten hver dag. Ikke bare var det begravelser på mandag og fredag, men det ble holdt sjelemesser hver dag. Hvis det ikke var fotball, naturligvis. For hvem vil vel komme til deg hvis det er kamp? Eller hvis det er hete. Å synge over en avdød i slikt vær – da er det bedre å dø selv.

Heten fikk til og med kakerlakkene til å gå fra forstanden. De krabbet ut til midten av rommet og holdt rådslagninger lange som partimøter. For meg var dette et sikkert tegn – nå ville det begynne å riste. Jeg var ikke lenger redd for jordskjelv. En gang danset jeg mens det ristet. Estate pleide å ta av seg skoen og knuse kakerlakker med hælen. Og ventet: Hvem blir den neste, hva?

Denne sommeren kom uten vår. Og uten lukt av fioler. Hver vår solgte de fiolette fioler på alle gatehjørner. For fem kopek solgte de vår. Nå handlet de med lik og gravsteder. De utvekslet fanger. De tok drøssevis av fanger. Og det var lettere å få kjøpt kuler enn blomster.

Zjuzjuna hadde lagt på seg igjen, og øynene hennes forsvant i dypet som skyteglugger. Hun lukket dem for ikke å se på at jeg kledde på meg. At jeg gikk min vei. At jeg hang ut over balkongen og hoppet ned på bakken. Foreldrene hennes i første etasje lot som om de sov. Hoppet mitt fikk dem til å riste, som av et jordskjelv. Vi var vant til jordskjelv på samme måte som til krig.

Bensin var det slutt på, og i gatene, som hunder i bånd, var det bare trolleybusser som streifet omkring. De ble tatt med storm, som festninger. Folk kom seg opp på taket. Sjåføren gikk ut og ba folk: «Kom dere ned, jeg kommer i fengsel på grunn av dere!» Han forsøkte å trekke dem i beina, men de sparket tilbake. Passasjerene presset nesen mot rutene og hylte: «Kjør, hvorfor stopper du!» Strikkene i underbuksene deres ble fuktige av svette.

Alle hadde underbukser av rød silke. Rester av sovjetiske flagg. Silken klistret seg til kroppen i det varme været, som et kyss.

Og noen havnet likevel under hjulene. Og Vaso, naboen min, ble slept gjennom politikontorene. Men Vaso hadde hovne føtter. Hele livet hadde han tilbrakt i tøfler. Han kjørte trolleybuss uten å ta på seg sko. Og nå var han på vei til forhør med sko på mens han smågråt. Og en eller annen politimann viste medynk og sa rett ut til ham: «Her har et menneske nesten blitt drept, og du vil gå herfra uten å betale.» Og vi samlet sammen så mye vi kunne i gården, og Estate ga mest. Estate regnet seg nå som skyldig i alt som skjedde her på jorden.

Og en beboer fra åttende etasje, en kunstner, fanget duer og malte dem i rosa farge. De rosa duene fløy rundt på den bleke himmelen sammen med de skitne måkene og bæsjet. Mennene hevdet at han var pederast. Men Annusjka sa: «Takk, Gud, for at det finnes skjønnhet her i verden.»

Og en gang, i en eller annens begravelse, var det en kvinne som skrek så hun døde. Og hun ble løftet høyt opp over folkemengden og båret ut, og alle så på den røde underbuksa hennes, holdt sammen av en strikk ved knærne. Og Estate sa: «Det er ingen som kommer til å gråte så mye over meg at de dør.» Men ingen husket hvem denne kvinnen var, eller hva slags forhold hun hadde hatt til avdøde.

Og jeg skjønte at jeg lengtet etter deg, som etter mars, som etter fargen på fiolene, som etter lukten av vår.

როცა ღამეები ქალის ამბორივით მხურვალე გახდა. როცა  ზღვიდან თბილისამდე ჩამოაღწიეს თოლიებმა. დათხუპნილმა და მყივანა ფრინველებმა. როცა ლტოლვილებიც მოაწყდნენ. ასევე დათხუპნილი და მყივანა. ხოლო იავარყოფა ომს ფეხდაფეხ მოჰყვა, როგორც ქართველი ქალი, ქმარს გვერდიდან რომ არ შორდება.

როცა ჩემი სახლის შუაგულში ამოზრდილმა ხემ, გაზგამოცლილ ქურას და წყალდამშრალ ონკანს შორის რომ იდგა, თეთრი თუთა, თუთა-ალბინოსი მოისხა.

სახურავზე ავძვერი – ხის ღეროს  ავუყევი, სახურავის საფარის გავლით საკვამურივით რომ ამოშვერილიყო, და მივხვდი, რომ ხე კვდებოდა. ჭიანჭველებიც, ჩვენსავით მოფუსფუსე და მაშვრალნი, აღარ დაცოცავდნენ მასზე ზევით-ქვევით, ზევით-ქვევით.

მაშინ გამიჩნდა ოპერის შეთხზვის იდეა, რომელშიც ყველა მოქმედი პირი მკვდარია. და აი, ისინიც გამოცხადდებიან საიქიოში ღმერთთან შესახვედად, მკერდზე მიხუტებული პირადი ნივთებითა თუ წვრილმანით, აქვითინებულმა ნათესავებმა რომ გამოატანეს. მაგრამ დახვედრას ვიღაც ბიუროკრატები უწყობენ, შეკითხვებს უსვამენ, ოქმებს ადგენენ, ართმევენ პირად ნივთებსა და წვრილმანებს…

არ ვიცი, ეს თემა რატომ ავირჩიე. იქნებ იმიტომ, რომ გარდაცვლილებს ყოველდღე ვხედავდი.  დაკრძალვა მხოლოდ ორშაბათს და პარასკევს იყო მიღებული, მაგრამ პანაშვიდი ყოველდღიურად იმართებოდა. რასაკვირველია, თუკი იმ დღეს ფეხბურთი არ ემთხვეოდა. აბა, თამაშის დღეს პანაშვიდზე ვინ მოვა შენთან? იქნებ, სულაც, პაპანაქებამ გადამაწყვეტინა. ასეთ ამინდში წესის აგებას ისევ განსვენებულის ადგილას ყოფნა სჯობდა.

ტარაკნებიც გადავიდნენ ჭკუიდან სიცხისგან. ოთახის შუაგულში გამოფენილნი, პარტიის სხდომასავით გაუთავებელ თათბირებს აწყობდნენ. ჩემთვის ეს უტყუარი ნიშანი იყო – ეს-ესაა აგვაზანზარებს. მიწისძვრისა უკვე აღარ მეშინოდა. ერთხელ ცეკვითაც დავუარე, არემარე რომ შეაქანა. ესტატე ფეხსაცმელს იძრობდა და ქუსლით ტარაკნებს მუსრავდა. მერე მოთმინებით ელოდა: „აბა, რომელი ხარ მანდ, გამოდი ერთი!“

წელს ზაფხული უგაზაფხულოდ მოვიდა. არც იების სურნელით ტკბობა დაგვცალდა. უწინ გაზაფხულზე ფეხის ყოველ ნაბიჯზე იყიდიდი იისფერ იებს. შაურად იყიდიდი გაზაფხულს. ახლა კი ცხედრებით ვაჭრობდნენ და გარკეულ ფასში ამა თუ იმ კაცის სამარხსაც მიგასწავლიდნენ. ტყვეებს ცვლიდნენ და სამომავლო გარიგებისთვის იყვანდნენ.  და ტყვიები ყვავილებზე იოლად იშოვებოდა.

ჟუჟუნა ისევ გასუქდა, ფოსოები  სათოფურებივით შეემალა სიღრმეში. თვალებს ხუჭავდა, რომ არ დაენახა, როგორ ვიცმევდი. როგორ მივდივარ. ვეკიდები აივნიდან და ძირს ვხტები. მისი მშობლები პირველ სართულზე თავს იმძინარებენ. ჩემი ნახტომი მათ მიწისძვრასავით აზანზარებთ. მიწისძვრას ისევე შევეჩვიეთ, როგორც ომს.

საწვავი გაწყდა, და ქუჩებში  მხოლოდ ტროლეიბუსებს თუ წააწყდებოდით, საყელურიანი ძაღლებივით რომ დაძრწოდნენ. მათ უტევდნენ, როგორც ციხესიმაგრეს. სახურავზე ძვრებოდნენ. მძღოლი გადმოდიოდა და ყვიროდა: „ჩამოეთრიეთ! ციხეში მიშვებთ?!“ ფეხით ჩამოგდებასაც უპირებდა, მაგრამ ისინი იერიშს იგერიებდნენ. მგზავრები, ფანჯრის მინაში ჩაჭყლეტილი ცხვირ-პირით გაჰკიოდნენ: „წავედით, რა! რაღას უცდი?“ ოფლი უხვად უნამავდათ საცვლებს.

ქვედა საცვალი ყველას წითელი აბრეშუმისა ჰქონდა. შემორჩენილი დროშებისგან შეკოწიწებული. პაპანაქება სიცხეში აბრეშუმი კოცნასავით ეკვროდა სხეულს.

ვიღაცამ მაინც მოახერხა და ტრამვაის ქვეშ მოყვა. ჩემს მეზობელ ვასოს ყოველდღე არბენინებდნენ პოლიციაში. ვასოს კი ფეხები უსივდებოდა. მან მთელი ცხოვრება ფლოსტებში გაატარა. ტროლეიბუსს ფეხშიშველი მართავდა. ახლა დაკითხვაზე დახურული ფეხსაცმლით დადიოდა და ცხარე ცრემლით ტიროდა. ერთ-ერთმა პოლიციელმა მოწყალება გაიღო და პირდაპირ უთხრა: „კაცი კინაღამ მოკალი და უფასოდ გინდა გამოძვრე?“ ჩვენ ეზოში მოვაქუჩეთ, ვის რამდენი შეეძლო, და ესტატემ ყველაზე მეტი გაიღო. ახლა ესტატე თავს დამნაშავედ გრძნობდა ყველაფრის გამო, რაც კი დედამიწის ზურგზე ხდებოდა.

მერვე სართულზე მცხოვრებმა მხატვარმა მტრედები დაიჭირა და ვარდისფრად შეღება. ვარდისფერი მტრედები დაფრინავდნენ გაცრეცილ ცაში დათხუპნილ თოლიებთან ერთად და სკლინტავდნენ. კაცებმა დაასკვნეს, რომ მხატვარი პედერასტია. ანუშკამ კი შეჰღაღადა: „გმადლობ, უფალო, რომ ამქვეყნად მშვენიერება არსებობს“.

ვიღაცის გასვენებაში ერთი ქალი იმდენს კიოდა, რომ სული დალია. ის ხელში აიტაცეს, ხალხს თავზე გადაატარეს, და ყველა შეჰყურებდა მის ქვედა საცვალს, წითელს და მუხლებთან რეზინით შეკრულს. ესტატემ თქვა: „აბა, ჩემს სატირალში კი არ მოიკლავს ვინმე თავს!“ მაგრამ ვერავინ გაიხსენა, ვინ იყო ის ქალი და, საერთოდ, რა კავშირი ჰქონდა განსვენებულთან.

მაშინ მივხვდი, რომ მაკლიხარ, როგორც მარტი, როგორც იის ფერი, როგორც გაზაფხულის სურნელი.